Beskrivelse

Cristiana Giacchetti er en italiensk maler og skulptør med røtter dypt forankret i en kunstnerfamilie. Med freskomaleren Aristodemo Giacchetti som forbilde, arvet hun en urokkelig hengivenhet til kunsten. Under Gualtiero Nocentini lærte hun å finne motet til å eksperimentere og å overskride sine egne grenser. Giacchettis verk er forankret i abstrakt ekspresjonisme og kjennetegnes av bruk av moderne blandingsteknikker. Hun benytter et bredt spekter av teknikker for å skape ulike visuelle effekter og teksturer, noe som understreker hennes mestring av maleteknikker. Giacchettis kunst legger spesiell vekt på spontanitet, dynamikk og lidenskap. Gjennom strukturerte lag av maling, livlige penselstrøk og en intens fargebruk, skaper hun verk som er preget av lidenskap, dybde og bevegelse. Hvert av hennes kunstverk har en unik stemning og historie, preget av spesifikke fargeanvendelser og overflatebehandlinger. Mens noen av hennes verk viser nesten skulpturelle kvaliteter med tykke malingslag som stikker ut fra lerretet, er andre preget av delikate, flytende fargelag som antyder dybde og bevegelse. Giacchettis malerier vekker en rekke følelser og tolkninger og utfordrer betrakterne til å veve sine egne tanker og følelser inn i verkene. Hennes kunst reflekterer kunstnerens indre tilstand og antyder at hun gjennom sitt arbeid utforsker temaer som dybde, spiritualitet og opprinnelige røtter. Hun forbinder seg med poesien i den menneskelige psyke og engasjerer seg i en dialog med sin indre verden, og forvandler sine skygger til skjønnhet. For Giacchetti er kunst en form for selvgransking som gjør det mulig for henne å få dyp innsikt i sitt indre og forvandle sine mørkere sider til skjønnhet. Tre sentrale begreper oppsummerer Cristiana Giacchettis kunstneriske essens: lyrikk, opprinnelighet og pareidolia – det siste beskriver sinnets tilbøyelighet til å oppfatte meningsfulle mønstre, ofte noe som fører til optiske illusjoner i underbevisstheten. Mange av hennes verk er født ut av den opprinnelige instinktet av gesten, sporer sjelens eller psykens poetiske og tilsynelatende tilfeldige bevegelser, som betraktet i dybdepsykologi. Men utover skinnet av tilfeldighet blir betrakteren ofte ledet til å skjelne en alternativ form – en åpenbaring oppnådd nesten gjennom en optisk illusjon. Det er dette sekundære bildet som betrakteren konstruerer gjennom det som filosofen Plotin kalte det "åndelige blikket", et øye som trenger utover blotte fremtoninger for å forstå selve essensen.